Håndgjerning blir skolefag

Det var byene som var først ute med å få inn ferdighetsfagene inn i de allmenne skolene for barn og ungdom. I flere byer skjedde dette før det ble nedfelt i lovene. Den første skolen vi kjenner til med undervisning i håndgjerningsfag, er Kristi Krybbe skole i Bergen, som i 1737 hadde søm og strikking på timeplanen. Skolelovene for de allmenne skolene åpnet for at gutter kunne ha gymnastikk og jenter håndarbeid i byene fra 1848 og på landet fra 1860.

Siden lovene la opp til frivillighet for kommunene, var det samlet sett få barn som fikk denne praktisk rettede undervisningen. I landet som helhet gjaldt det i 1885 mindre enn 10 prosent. Skoleloven av 1889 gjorde fagene gymnastikk, håndarbeid og tegning obligatorisk i byene, men på landet bare om forholdene tillot det. Noe de ofte ikke gjorde. Et fag som sløyd krevde dyrt utstyr og spesialrom, noe mange kommuner ikke tok seg råd til. Dessuten hadde skolene på landet færre timer til sammen og den boklige lærdommen ble gjerne prioritert innenfor ordinær skoletid. Mange steder regnet de også med at barna i større grad enn i byene lærte det de trengte av praktisk håndgjerning i hjemmene. Ferdighetsfagene fikk generelt størst utbredelse i Oslo og det indre østlandet, minst i Nord-Norge. Så sent som i 1936, da fagene ble obligatoriske også på landet, hadde bare omkring halvparten av elevene undervisning i sløyd og håndarbeid.

Når det gjaldt allmueskolene var det altså store skjevheter mellom by og land. Det var også kjønnsmessige skjevheter knyttet til ferdighetsfagene. Selv om skolelovene la opp til stor valgfrihet i gjennomføringen lokalt, viser læreplanene at det totale antallet timer i ferdighetsfagene ofte var høyere for jenter enn for gutter. Dette gikk for jentene utover de boklige fagene. Denne skjevheten mellom kjønnene holdt seg også etter at fagene ble obligatoriske og gjennom hele folkeskoleperioden, altså fram til 1969. Og like lenge ble det argumentert med håndarbeidets nytte for framtidige husmødre.

Opplæring av lærere og lærerinner

Med innføringen av håndgjerning som skolefag, ble det en utfordring å finne kvalifiserte lærere. For menn fantes det generell lærerutdannelse, men til tross for at loven av 1860 ga adgang til å ansette lærerinner i allmueskolen, fantes det ennå ingen utdanning for kvinner. Foreningen til fremme av kvindelig haandverksdrift imøtekom behovet med undervisning for kvinner som ville bli håndarbeidslærerinner. I 1864 søkte foreningen Kirkedepartementet om å få opprette et lærerinneseminar i Kristiania. Dette var to tiår før kvinner fikk adgang til å gå opp til examen artium (1882) og til å ta embetseksamen (1884). Derfor er det ikke overraskende at søknaden ble avslått.

I stedet gikk foreningen, som nevnt, inn for å få opprettet en grunnleggende husflidsskole for kvinner, noe de lyktes med. Fra 1888 startet Den kvindelige Industriskole med kurs for kommende håndarbeidslærerinner. Før dette, i 1882, hadde Anna Kreetz (f. 1849) søkt departementet om støtte til en utdanning for kvinnelige husflidslærerinner i Kristiania. Hittil hadde de bare støttet menn, argumenterte hun med. Søknaden ble i første omgang avslått, begrunnet med at byen allerede hadde industriskolen. Da flyttet Kreetz skolen til Bergen, og fikk da støtte året etter. Skolen skulle ikke bare undervise i det som tradisjonelt ble regnet som kvinnelig husflid, men også i trearbeider og annen typisk mannlig husflid.

Lærerseminarene hadde ikke håndgjerning som fag de første seksti årene. Det betydde at det også var mangel på menn som var kvalifisert både i sløydfaget og som lærere. Ole Thorsteinson Øde (1841-96) tilbød fra 1870-årene 4-6 månederskurs for husflidlærere i Drammen. Ofte var det snakk om allmennlærere som ønsket tilleggsutdannelse. I tilknytning til lærerskolen drev han også en husflidsskole for gutter, som fungerte som øvingsskole for lærerne. Skolen fikk først støtte fra Selskapet for Norges Vel, senere også fra banken og staten. Men i 1885 måtte den legge ned, etter en inspeksjon i regi av Kunstindustrimuseet i Kristiania.

Etter dette fantes det ingen spesialskole for lærere i sløyd og tegning, og det skulle ta flere tiår før den kom. I 1917 ble Statens Husflidsskole på Blaker skanse opprettet. I første omgang hadde den generell opplæring i tre- og metallarbeid. Fra 1934 fikk den også en toårig praktisk-teoretisk lærerutdannelse i tre- eller metallarbeid. Fram til 1970-tallet var det bare menn som fikk plass ved skolen. 1938 ble Statens sløyd- og tegnelærerskole opprettet på Notodden. Den startet opp med en ettårig videreutdanning for lærere i sløyd eller tegning.

Kvinner fikk i 1890 adgang til de generelle offentlige lærerseminarene, over sytti år etter at det første av dem ble stiftet (1819). Samme år som kvinner fikk adgang, kom også håndgjerning inn som fag i lærerutdanningen.

Fylkeshusflidsskoler

Det ble raskt stor pågang av søkere til det som fra 1900 ble Statens kvinnelige industriskole. Johanne Hougen (d. 1924), som var bestyrer fra 1911 til 1927, gikk inn for at skolen skulle gjøres om til høgskole og at ettårige vev- og sømklasser måtte opprettes rundt i landet. Det viste seg vanskeligere å få gjennomslag for høgskolestatus (1975) enn fylkeskommunale husflidsskoler.

I 1935 ble Landsrådet for heimeyrke opprettet under Landbruksdepartementet, og i 1939 ble Gjertrud Berge ansatt som statens husflidsinspektør. Hun fikk ansvar for å tilrettelegge korte, praktiske husflidskurs. Etter andre verdenskrig økte behovet for elementær håndarbeidsundervisning, og Berge tok opp spørsmålet om å få opprettet husflidsskoler i de fylkene som manglet slike. Saken ble utredet, og Stortinget gikk i 1948 inn for at det skulle opprettes ett- eller toårige husflids- og håndgjerningsskoler i hvert fylke. De skulle tilby elementær opplæring i søm og veving for voksne. Opplæringen skulle både være til selvhjelp og kunne brukes som grunnlag for videre fagutdannelse for dem som ville bli lærere. Skolene skulle være selvstendige og ha kvinnelige styrere.

Det første fylkeshusflidsskolen av denne typen kom allerede i 1946 i Finnmark. I 1947 fulgte fire fylker etter, og fra 1950 var det søm- og vevskoler i de fleste fylkene. Ikke alle var fullfinansiert av fylket. Flere fikk støtte blant annet fra husflidslagene, som ofte også tok initiativ til å få opprettet dem.

Historie

De første husflidsskolene ble opprettet allerede i 1870-årene, i privat regí. O. Th. Øde og H. K Frølich etablerte da flere skoler med vekt på nyttehusflid, både til eget bruk og som binæring ^[1]. Etter hvert ble det opprettet flere skoler, gjerne kalt heimeyrkesskoler eller arbeidsskoler. Dette var rent praktiske skoler for gutter som hovedsakelig underviste i trearbeid, men også smiarbeid, maling, tegning og kurvfletting. Ved slutten av 1930-tallet eksisterte det 9-10 mannlige husflidsskoler, de fleste på Vestlandet^[2]. Husflidsskolene var for det meste private, men med tilskudd fra Landbruksdepartementet på samme måte som husmorskolene og landbruksskolene. Husflidsskoler for jenter var ikke vanlig før etter andre verdenskrig. Undervisning i søm og vev ble til dels ivaretatt av husmorskolene.

Etter 1945 fikk husflidsskolene en ny fokus. Departementet nedsatte et utvalg i 1946 som skulle se nærmere på husflidsopplæringen^[3]. Etter forslag fra utvalget ble det nå opprettet husflidsskoler i alle fylker, for det meste drevet av fylkeskommunene. Undervisningstilbudet ble nå mere tilpasset jenter, og skolene tilbød både halvårskurs og helårskurs. I 1955 ble husflidsskolene overført fra Landbruksdepartementet til Kirke- og undervisningsdepartementet. I 1966 fikk den kvinnelige industriskolen (Den Kvindelige Industriskole i Kristiania, opprettet i 1875) status som faglærerskole, og skiftet navn til Statens lærerskole i forming. Det var også opprettet lærerskoler i formingsfag på Notodden og Blaker. Skolene var vesentlige for å rekruttere lærere til husflidsskolene.

I 1968 nedsatte departementet et nytt utvalg for å se nærmere på husflidsutdanningen. Komiteen skulle gi forslag til nye undervisningsplaner, samt vurdere husflidsskolens plass i det samlede skoleverket, i tråd med Skolekomitéens arbeid^[4]. Husflidsskolene lå nært opp til yrkesskolene, og enkelte yrkesskoler hadde også husflidskurs. I 1972 kom nye undervisningsplaner for den praktiske-estetiske utdanningen. Det var på det tidspunktet 23 selvstendige husflidsskoler i landet, med tilbud om halvårs og helårskurs. Skolene underviste i søm, veving, forming og tegning. Det ble også tilbudt årskurs for husflidsarbeidere og aktivitetsledere. Noen skoler deltok i en forsøksordning med toårig grunnkurs Skolekomitéen av 1965 («Steen-komitéen») utredet hele det videregående skoleverket og avga tre innstillinger i årene 1967-70. Namna på skulen skulle også nøytraliserast.

I 1974 kom Lov om videregående opplæring, med ikrafttredelse 1.1.1976. Loven samlet all den videregående opplæringen under felles lov, og alle skolene skiftet etter hvert navn til videregående skoler. Undervisningen i husflidsfag ble nå innlemmet i det videregående skolesystemet, og tilbudt som en studieretning på lik linje med andre studieretninger – studieretning for husflids- og estetiske fag. Det ble tilbudt grunnkurs i tegning/form/farge, som så dannet basis for de videregående kursene innen de praktiske fagene. Mens elevene tidligere gjerne var eldre, ofte med examen artium, ble skolene nå et tilbud for ungdom mellom 16 og 19 år, med rett til videregående opplæring iht. den nye loven. I 1994 kom Reform 94, med ny organisering og nye undervisningsplaner for den videregående opplæringen. I 1998 ble både grunnskolen og den videregående skolen samlet under samme lovverk ved Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova).

Stortinget hadde i 1948 vedteke at kvart fylke skulle ha minst ein husflidsskule, med eitt- eller toårig opplæring i vev og saum. Husflidsskular for jenter var ikkje vanleg før etter andre verdenskrig. Undervisning i saum og vev vart til dels ivareteke av husmorskulane. Det kom på plass husflidsskular i dei fleste fylke som mangla slike innan 1950. I Buskerud vart det dragkamp i fleire rundar mellom kommunane om endeleg plassering av den nye husflidsskulen.

Kristina Slettemoen som dreiv vevskule på Gol, meinte det ville høve godt med ein husflidsskule på Gol. Ho kontakta Buskerud husflidslag om saka, og dei tok opp spørsmålet på årsmøtet i 1950. Året etter valde dei ei nemnd, med Slettemoen som leiar, som skulle arbeide med saka. Nemnda sende ei innstilling til fylkestinget i 1954. Det var interesse for saka, men fylket hadde ikkje pengar å avsjå. Og om dei hadde hatt det, ville dei bygd og drive skulen på Lampeland i Flesberg.

Arbeidet vart likevel vidareført i ei ny nemnd nedsett av fylkestinget. På deira initiativ vart det oppretta ei husflidslinje på Numedal folkehøgskule. 

Gol trevarefabrikk 1955

Nemnda innhenta elles planar frå fleire kommunar om husflidsskule. Gol skilde seg ut. Dei kunne tilby lokale, sørgje for innkjøp av utstyr og var viljuge til å dekkje delar av husleiga. Leigeavtalen med kommunen av 1954 førte til at eigarane av Gol Trevarefabrikk sette opp eit einetasjes vinkelbygg med full underetasje, inntil trevarefabrikken, som skulle leigast bort til fylkeskommunen. Såleis kunne hudflidsskulen starta opp skuleåret 1956/57(B)(B). Men fylket såg på dette som ei midlertidig ordning.

Departementet tilsette Kari Tryti 1914-2013(B)(B) frå Asker som styrar og vevlærarinne og Klara Bøyum 1922-2004, (frå 1962 Rust) frå Luster som saumlærarinne i midlertidige stillingar. Den nytilsette styraren sa i eit intervju med Nationen at skulen ville verte eit aktivum for kommunen, og ho var godt nøgd med at dei bygde kombinert gym- og festsal i underetasjen og betalte alt utstyret skulen trengde. Tryti sa vidare at i motsetnad til dei kortvarige husflidskursa, som var meir praktisk retta, ga eit årskurs meir rom for teori. Skulen skulle gi eit godt grunnlag både for dei skulle drive med heimeyrke og dei som tok han som ein forskule til Statens kvinnelige industriskole, som var svært vanskeleg å komme inn på.

Laurdag den 21. juni 1958 vart Buskerud kvinnelige husflidsskule offisielt opna. Møtesalen til skulen var fullsett då opninga fann stad. Det var møtt fram representantar frå departementet, fylket og kommunen, saman med elevane og styret(B)(B)

Frå starten hadde husflidsskulen to linjer, ei for veving og ei for lin- og kjolesaum. Skuleåret 1962/63(B) fekk skulen ein ekstra saumklasse og ei ny lærarinne. Dette krevde meir plass og eigarane bygde på ei høgd. Huset stod klar til skulestart hausten 1962(B). Turid Gislerud 1928-2015, (frå 1971 Liodden) frå Flå dekka opp lærarbehovet. No vart skulen toårig. Etter fyrste året konkurrerte elevane om å komme vidare til vevklassen, som kvalifiserte for opptak ved høgare utdanning. Buskerud kvinnelege husflidsskule følgde, i likskap med dei andre fylkeshusflidsskulane, departementets normalplan, som også omfatta allmennfag. Elevar frå heile landet var velkomne, men under elles like forhold, hadde dei frå Buskerud fortrinnsrett.

Politisk dragkamp i Hallingdal: I 1964 vart det igjen politisk dragkamp om husflidsskulen, som etter åtte år fortsatt var rekna som midlertidig. Etter at ordninga med gymnas vart innført, og Gol vann kampen om lokalisering, hadde Nesbyen ledige lokale etter realskulen. Forslaget som vart behandla i fylkestinget, var å opprette eit kvinneleg utdanningssenter i Nesbyen. Dit skulle ein flytte både husflidsskulen på Gol og husmorskulen på Lien. Styrar Kari Tryti varsla at ho kom til å seie opp stillinga si om forslaget gjekk igjennom. Det gjorde det ikkje.

Då Klara Rust slutta våren 1970 vart Arnlaug Bergli frå Gol tilsett for å dekka opp stillinga hennar. Arnlaug som var elev ved husflidsskulen skuleåret 1956/57(B) hadde deretter skaffa seg utdanna som handarbeidslærarinne og 5 års praksis frå husflidsskule i Telemark. Frå skuleåret 1972/73 vart skulenamnet Buskerud Husflidsskule fordi nemninga kvinnelege ikkje var kjønnsnøytral. 1974 seier Kari Tryti opp rektorjobben, ho er lei kampen ho har stått i for å sikra at skulen- på linje med andre vidaregåande skular får to-årig grunnkurs. Frå i år vil inntaket skje sentralt via ei datamaskin, dette har vi kjempa mot dei siste åra, dermed mister me den direkte kontakten med søkjaren seier Tryti til Hallingdølen våre 1974. Solveig Orstad (seinare Teigen) blir ny rektor. Kari går no over i ordinær lærarstilling som vevlærar. Gruppebilde frå skuleåret 1972/73 viser eit nytt lærarfjes. Ingolf Joranger vart tilsett som læar i vevtegning i vevklassa 6 t pr. veke. Dette heldt han på med til han skuleåret 1978/79 fekk heil stilling ved skulen. Rektor Solveig Orstad gjekk ut i to års permisjon dette året for å arbeida i Norad. Ingolf vart hennar stedfortredar og vikarierte som rektor frå hausten 1978 til våren 1980. Buskerud Husflidskule utvida også klassetalet skuleåret 1977/78 med ein klasse. Denne gongen vart det ikkje utviding av eksisterande lokaler, men vevklassen m Kari flytta til eit leigd lokale i Samfunnshuset. Den nye klassa "tegning forn og farge" krevde fleire lærerar og Karl Drivenes og Finstad vart tilsett. Seinsommars 1981 flytta skulen frå Dalabakken til leigde lokaler i det nye LK-bygget. Frå nå av var Buskerud Husflidskule under same tak og det var rom for fleire klassar og skulen fekk tidsmessige romforhold for både elevar og personale.

Husflidsskulen vart i 1994 offisielt slege saman med Gol vidaregåande skule, og skulen var igjen på flyttefot. Rombehovet vart dekka opp  ved å ta i bruk lokale i Samfunnshuset.